Forrige | Neste

DU ER IKKE DEG SELV NÅR DU ER SULTEN

Av: Billedkunst Redaksjon

Publisert:

Utgave: 7/2016

Del: 

For meg som ikke er kunstner selv, er fraværet av penger en av de mest umiddelbare reaksjonene i møtet med det norske kunstfeltet. Det går på alt fra måten kunstnere snakker om hverandre på, til hva man unner kollegaene sine og ikke, til det generelle humøret til folk og til hvordan utstil­linger produseres og promoteres.

Og det er ikke så rart at man i en situasjon med en så åpenbar knapp­het på ressurser ofte ser penger som noe litt harry og en side ved kunsten man ikke vil befatte seg med. Årsakene er vel komplekse, som det heter, og går på alt fra at noen kunstnerskap i sitt innerste vesen er samfunns- og kapitalismekritiske og derfor ville bli litt uthulet om de selv genererte masse cash for kunstneren, til mer basale årsaker som mis­unnelse og den enkle forsvarsmekanismen som ligger i å rakke ned på de grunkene man selv ikke kan få kloa i.

Like fullt er kunstnere også nødt til å spise. Og i denne utgaven av Billedkunst ser vi på hvordan det arbeides for at kunstfeltet skal fungere som et OK arbeidsliv. Fra arbeidet som pågår med å få pilotordningen med utstillingshonorarer til å bli permanent, til Blomqvists ambisjon om å forene butikk og folkeopplysning til Camille Norment som snakker om nødvendigheten av å se sitt eget studio som en business.

Og det er ikke lett å si nøyaktig hva som er snarveien til en generell bedring av kunstnerøkonomien. Men min ønskesituasjon ville være at økningen i nordmenns økonomiske kapital (som har vært massiv de siste tiårene) ble supplert med en heving av den kulturelle kapitalen (som jeg uten å ha vitenskapelige fakta å støtte meg på, vil si at ikke har vært like radikal).

Jeg skriver denne lederen samme dag som Linda Bernander Silseth ble annonsert som ny styreleder for Nasjonalmuseet. Og hennes kobling mellom kunst, turisme og økonomisk verdiskapning er pinlig på grensen til kvalmende. Allikevel tror jeg ikke man skal være redd for å ønske seg private penger inn i kunsten. Det er bare nødt til skje på kunstens egne premisser, altså at den private kapitalen nærmer seg kunsten, og ikke omvendt.

Folk må med andre ord akseptere kunsten som den er og inves­tere i den uten at kunstnerne endrer praksis eller holdninger det aller minste. Eller... kanskje det er sunt at kunstnerne endrer seg bare litt? Størstedelen av jobben med å være redaktør for Billedkunst, er å snakke med folk på telefon. Og stort sett er det mye mindre hyggelig enn å være ordinær journalist. En temmelig overveldende majoritet av dem jeg snak­ker med er ekstremt stressede, klager over dårlig tid og habilitetspro­blemer eller noe annet som er feil på én eller annen måte. Eller er bare ganske sure, for å si det enkelt.

Og det er ikke så rart. Det er i alle fall få ting som gjør mitt humør dår­ligere enn hvis jeg går sulten over lang tid. Kunstnere fortjener å spise. Og kanskje (og merk igjen at dette er skrevet på en dag da jeg sitter med en nær-Trump-opplevelse etter utnevnelsen av Silseth), kanskje kunstnerne må gjøre seg litt mer spiselige.

Gaute Brochmann