Forrige | Neste

De solfylte søndagers fellesskap

Av: Halvor Haugen

Publisert:

Utgave: 4/2016

Del: 

Ingen kverulant vil være en annen lik. Det gjelder spesielt den typen som kverulerer ut fra en dyp følelse av isolasjon.

De fem personene som møttes i Ninel Gregorjevna Pavlovas leilighet i Leningrad under Brezjnev-æraen, tilhørte hver på sitt vis denne typen, og i tråd med Groucho Marx’ kjente vits motsatte de seg medlemskap i enhver klubb som godtok dem som medlem. Eller som Grouchos eldre navnebror sa om bondestandens manglende klassesolidaritet: De forholdt seg til hverandre som poteter til andre poteter i en potetsekk.

Slik sett skilte denne kretsen seg fra Sovjets tallrike dissidentgrupper, uoffisielle kunstscener og alternative miljøer. For det er ikke til å stikke under stol at de mange kretsene som utgjorde den sovjetiske undergrunnsintelligentsiaen ellers, var preget av en viss ensartethet hva gjelder verdensanskuelse og temperament. Naturlig nok, kan man si, for en person som risikerer sitt liv for sine divergerende synspunkter, har et sterkt incitament til å orientere seg mot meningsfeller. Av den grunn fordelte det sovjetiske samfunnets diskusjonslystne innbyggere seg på forskjelligartede kretser uten direkte berøring med hverandre; et arkipel omgitt av et blikkstille hav av offisielt godtatte meninger. I kretsen som samlet seg hos Ninel Gregorjevna, derimot, var det ingen enighet å finne. Det disse fem tilsynelatende hadde til felles, var dette:

1. På grunn av en grunnfestet hang til uenighet hadde de kranglet seg ut av andre grupperinger, offisielle som uoffisielle.

2. De dyrket den russiske ytringstradisjonen som går under navnet Aesop-språk.

Dette siste punktet krever kanskje en kort forklaring. De eksemplarene av arten homo sovjeticus som følte misnøye med den faktisk eksisterende sosialismen, hadde i realiteten tre alternativer: taushet, eksil og fordekt kommunikasjon. Aesop-språket springer ut av det tredje alternativet. Det dreier seg om å ikle forbudte meninger en gåtefull språkdrakt for å unngå myndighetenes oppmerksomhet. Aesop-språket består derfor av to komponenter, som skal sikre

a) at budskapet passerer sensuren og

b) at den intenderte mottakeren gjøres oppmerksom på det forbudte budskapet

Man trenger altså et dekke og en markør. Denne generelle semantiske oppskriften fikk utallige varianter gjennom årenes løp. Hos Ninel Gregorjevna samlet flere av disse retoriske strategiene seg til et slags babelsk symposium. Alle medlemmene dyrket hver sin aesopske spesialitet. Kverulante som de var, gjorde ingen noen egentlige forsøk på å etablere en felles kode, annet enn å forsikre seg om at de andre forsto akkurat nok til å skjønne at de ble motsagt.

Den klassisk skolerte Pavel Sergejevitsj hadde en hang til sokratisk antiretorikk – med alt det det innebar av triumferende, forstilt uvitenhet – noe som gikk Ninel Gregorjevna på nervene, fordi hun selv hadde tydelige sofistiske tilbøyeligheter og bare så altfor lett gled inn i rollen som den arme Gorgias. Nikolaj Aleksandrovitsj uttrykte seg gjennom knappe allusjoner til Hegel og mer eller mindre vulgære vitser som på den tiden sirkulerte i Leningrad, mens Timofei Osipovitsj vekslet mellom sitater fra vedaene og sufistisk poesi. Svetlana Aleksandrovna kommuniserte utelukkende gjennom dyrefabler fremført på jiddisch, et språk hverken hun eller de øvrige tilstedeværende behersket. Slik gikk mang en solfylt søndag. De fem møttes for å diskutere, men strengt tatt ikke med hverandre, ettersom deres respektive varianter av Aesop-språk var inkommensurable.

Slik sett kan man kanskje se denne kretsen som en miniatyr av det uoffisielle kulturlivet i Sovjet. Eller som Ninel Gregorjevna selv sa: De var situasjonens «levende allegori». Men selvfølgelig ville ingen av de andre vedkjenne seg en slik karakteristikk. De var og ble uenige om både mål og midler. Til tross for den grunnleggende uenigheten samlet de seg like fullt i Gregorjevnas leilighet i Leningrad klokken tre hver søndag solen skinte. De fem kverulantenes koordinerte møtevirksomhet blir ikke mindre forblø ½ende om man betenker at en solfylt dag langt fra er en utvetydig meteorologisk kategori. For hvor stor andel av himmelens synlige del kan være dekket av skyer, og hvor mange timer uten klarvær må til før en dag regnes som ubestridelig ikke-solfylt? Det finnes ingen objektive svar. Likevel var det aldri behov for en mer presis definisjon blant kretsens medlemmer. De hadde åpenbart en felles forståelse av hvor mye luminens som var tilstrekkelig for at en gitt søndag var solfylt nok til å utløse et nytt møte. Så om det var det ubestridelige faktum at medlemmene ikke passet inn i noe foreliggende fellesskap, som førte dem sammen i første instans, kan man si at det var denne delte, intuitive vurderingen av værforholdene som holdt dem sammen.

Mye kom imidlertid til å endre seg en søndag i august 1978, fem år ut i kretsens eksistens. Solen kastet som vanlig sine stråler inn gjennom Ninel Gregorjevnas vestvendte stuevindu. Det var på dette tidspunktet i seremonien at vertinnen ville begynne med å si noe spissfindig om for eksempel den vestlige konsumkulturens dialektiske forhold til kolkhosene, og Pavel Sergejevitsj ville gi et tilsynelatende malapropos svar i form av en historisk utlegning av forholdet mellom Athen og Siracusa, men som i virkeligheten var et ondskapsfullt forsøk på å trykke på vertinnens ømme sofistiske punkt osv. Scenen var med andre ord satt for nok en ettermiddag viet dunkle tvetydigheter som passerte hverandre som tog i natten. Men denne søndagen ble den vante begivenhetsrekken penset over i et nytt spor. Idet Ninel Gregorjevna satte frem tekoppene og dermed signaliserte at diskusjonen kunne begynne, renset Svetlana Aleksandrovna stemmen og fortalte en fabel om en rev og fem ravner, som til tross for haltende jiddisch lot alle forstå at hun hadde avgitt rapporter fra samtlige møter i kretsen til KGB.

Slik ble kretsens øvrige fire medlemmer seg plutselig bevisst at de hadde et publikum. Ut fra denne bevisstheten vokste det frem en lekende samtalekultur som ikke var tuftet på enighet, men på en erkjennelse av å delta i samme spill. Spillets regler handlet bare sekundært om å villede en ytre fiende, noe som var de fem kverulantenes minste kunst. Først og fremst så de nå en mulighet til å bevare det aesopske språkets mange dialekter for ettertiden. Og hva var vel et mer egnet medium for en slik konservering enn KGBs arkiver? Svetlana Aleksandrovna fortsatte å levere sine rapporter. Hver mandag etter en solfylt søndag satt hun bøyd over et notishefte med ubestemmelig brunfarge og renskrev alle replikkene som var blitt utvekslet.

Og slik føltes det for de fem: Det var som om de, ved å dra i hver sin retning, i fellesskap spente opp et blafrende seil av himmeblå fallskjermsilke – et privat firmament som ga alle ly fra solens ubønnhørlig stirrende øye.