Nettet har mer til felles med lydinstallasjonen enn med konsertsalen. Musikk har tradisjonelt vært fremført i sanntid, med utøver og lytter tilstede fra begynnelse til slutt. Men lydinstallasjoner trenger ikke å forholde seg til det lydlige materialet på en like tidsbundet måte. Her vil lytteren komme vandrende inn på ulike stadier i det lydlige forløpet, og det er derfor vanlig å arbeide med mindre dynamikk enn hva vi er vant med fra konsertmusikkens strukturer. I stedet er lyden ofte organisert statisk eller generativt slik at den ikke har noen klar begynnelse og slutt. Fraværet av et tradisjonelt forløp frigjør kunstneren fra behovet for å holde på publikums oppmerksomhet over en bestemt periode, og lytteren overtar dermed en stor del av kontrollen over verket. Her ligger det en utfordring til Ulyd om å frigjøre seg fra radioformatets konsertlignende struktur. For på nettet har publikum muligheten til å hoppe frem og tilbake uten å måtte forholde seg til en fastlagt rute gjennom materialet, og ikke minst til å se på mange ting parallelt. For hvem leser egentlig én nettside av gangen? Derfor er det paradoksalt og overraskende at flere av arbeidene på Ulyd aktivt motarbeider den erfaringsformen som nettmediet er best egnet til å legge til rette for.
Ett eksempel er Torbjørn Skårilds Rush, et av verkene i serien «Digitale fortellinger.» Prosjektet er et samarbeid mellom Ulyd og PNEK (Produksjonsnettverk for elektronisk kunst) og er kuratert av Per Platou. I dette verket får betrakteren servert en tekst som løper langs et vindu på skjermen, og så gjør man noen valg underveis om hvor historien skal gå videre. Og det er det. For meg strider dette mot alt nettet handler om. Jeg vil ikke sitte å lese. Jeg vil klikke meg frem og tilbake; jeg vil bytte mellom forskjellige vinduer og gå meg vill langs stier jeg ikke visste fantes. Nettet er bygget opp rundt idéen om hypertekst, om å rote seg bort i et virvar av lenker, og om muligheten til selv å skape sammenhenger som ikke nødvendigvis er ment å skulle være der. Nettet muliggjør en kunstsituasjon bestående av kontinuerlig fornybar, gjennomført kontekstuell meningsdannelse, kort sagt resepsjonsestetikkens våte drøm. Og selv om dette ikke er like nytt og spennende som det var på midten av 90-tallet, så blir det feil om man skal velge å la veien videre gå via den type lukket linearitet som dette arbeidet baserer seg på. Verket feiler fordi det forsøker å holde på betrakterens oppmerksomhet på en måte som virker sjenerende på grensen til det irriterende når man møter den på nettet.
Det finnes imidlertid også gode prosjekter blant de digitale fortellingene. Ett av disse er prosjektet Lys og mørke av Tale Næss og Erle Stenberg. Her fortelles tre historier parallelt og brukeren må selv aktivisere de ulike historiene på hver nye side. Gjennom et såpass enkelt grep føles med ett erfaringen langt bedre tilpasset vanlig internettbruk. Det samme gjelder Take the F-Train av Hanne-Lovise Skartveit og Diego Araujo.
Her møter vi animasjonsfigurer basert på virkelige mennesker som bor i New York, og disse er klippet inn i et videoopptak fra en reise med undergrunnen fra Coney Island til Queens. Ombord på toget kan man så høre intervjuer med disse menneskene, som for eksempel skuespilleren Darcie som leser replikker til en audition for Et dukkehjem. Dessverre fungerer også F-Train slik at man som betrakter utsettes for tidsbestemte forløp, og man er heller ikke tilstede på hele togturen. Det ville jo tatt ganske lang tid, men det hadde vært interessant å se hvordan nettopp det hadde fungert. Da kunne betrakteren ha lagt nettleseren i bakgrunnen og så sittet med lyden alene et par timers tid, da hadde man virkelig kunnet snakke om å fortelle en historie gjennom lyd. Og man ville kanskje ha oppdaget at det er mulig å formidle like mye informasjon ved å tilby noe i bakgrunnen over lang tid som man kan ved å gjøre krav på full konsentrasjon i en kort periode. Dette kunne man med fordel utforsket i dette verket.
Disse to arbeidene deler uansett en narrativ struktur som gjør at det å se dem flere ganger vil avdekke stadig nye detaljer og sammenhenger. F-train inkluderer dessuten en lenke til nettstedet travisruse.com. Her legger en av personene fra filmen daglig ut ett bilde fra New Yorks undergrunn. På den måten klarer Skartveit og Araujos å trekke veksler på en tematisk helhet utover seg selv, og prosjektet gis et element av både virkelighet og ufullstendighet.
Et annet høydepunkt er dokumentaren Tonekunst og unoter som gir et interessant innblikk i mottagelsen av eksperimentell musikk i Norge. Dokumentaren er spekket med et glimrende utvalg fascinerende arkivmateriale, noe som bare bekrefter mistanken om hvor mye gull som ligger og støver ned på Marienlyst, og som snarest burde øses ut på nettet. Vi er ikke akkurat bortskjemt med historisk bevissthet rundt utviklingen av norsk eksperimentell musikk, så her har virkelig Ulyd muligheten til å gå inn og sette, om ikke dagsorden, så i hvert fall et perspektiv som få andre vil være i stand til å matche.
For hvis Ulyd skal realisere det potensialet som ligger i å ha et nettsted for lydbasert og digital kunst, så må NRK være villig til å satse mer på videreutvikling av konseptet. Nettstedet bør pakkes med store mengder informasjon som brukeren fritt kan laste ned og leke seg med, og eventuelt fremtidige prosjekter à la «Digitale fortellinger» må i større grad gjøres mer gjennomført tilpasset internett. Foreløpig virker nettstedet litt forknytt, som om det plages av en slags allmennkringkasterens byrde om at alle skal gjøres til lags. Resultatet er en mangel på virkelig dristig programprofil. Dette ser man tydeligst gjennom hvor lite man har våget å stole på at man ikke trenger å tviholde på brukernes oppmerksomhet over fastlagte tidsforløp. Man bør i stedet satse på at nettstedet skal brukes slik man vanligvis bruker gode nettsteder – nemlig med hyppige besøk der man roter rundt på leting etter nye skatter. I tillegg kunne man for eksempel tilbudt en kontinuerlig stream med eksperimentell lyd. Det ville selvfølgelig ligge nært opptil slik radio vanligvis fungerer, men ved å tilby et radikalt annerledes innhold enn det vi ellers finner på norsk radio, ville man ha muligheten til å gjøre seg langt mer betydningsfull for det lydkunstmiljøet man tross alt ønsker å være en del av. Man ville riktignok også bli en aktiv konkurrent til NRKs eksisterende radiotilbud, men hva angår kunstnerisk kvalitet har Ulyd-prosjektet ingenting å tape på å gå tøffere ut mot moderskipet. Snarere tvert i mot.