Den britiske fotografen Paul Graham (f. 1956) er inspirert av kunstnere som Robert Adams og William Eggleston, og var en av de første som kombinerte fargefoto med den klassiske dokumentarfotosjangeren tidlig på 1980-tallet. Ceasefire, 6th April 1994, Northern Ireland består av sju fotografier av himmelen over ulike områder i Nord-Irland tatt under en tredagers våpenhvile mellom lojalistene og IRA.
Paul Graham: fra serien Ceasefire, 6th April, 1994 Northern Ireland, 1994. Bildet er hentet fra boken Paul Graham, SteidlMack, 2009.
Ett verk 4/2010
Eva Løveid Mølster, 22.06.2010, No.4
Marte Aas, aktuell med separatutstilling ved Museet for samtidskunst, velger verk.
– Hvorfor velger du dette verket?
– Jeg så det første gang utstilt i Frankfurter Kunstverein i 1996 som en del av utstillingen «Prospect. Photography in Contemporary Art», og opplevde verket som banebrytende og viktig. Jeg ble fascinert over den frekkheten i at nøkkelen til lesningen av verket ligger utenfor bildene, i tittelen. Samtidig ligger lag av betydning også innenfor fotografienes rammer, som at himmelen symboliserer håp, fornyelse og grenseløshet på en nærmest sentimental måte. Denne blandingen av det dokumentariske og det konseptuelle fotografiet var den gangen nytt for meg. Jeg var vant til en slags klokkertro på fotografiets muligheter til å formidle, uansett kontekst. Verket åpnet opp min forståelse for fotografiets kontekstavhengighet og de muligheter som ligger i dette.
– Har ditt syn på «Ceasefire» forandret seg over tid?
– Jeg opplever det fremdeles som et viktig verk. Etterhvert har jeg fått et nært forhold til Paul Grahams kunstneriske virke og han har vært en inspirasjon til hvordan jeg selv jobber med fotografi. I serien «Troubled Land» fra perioden 1984-86 som også tar utgangspunkt i konflikten i Nord-Irland, anvender han en tilsynelatende tilbaketrukket og nøytral strategi. Bildene fremstår som en slags John Constable-inspirerte landskapsfotografier som forfører betrakteren inn, men blir som rene feller når man oppdager det som virkelig er avbildet. I det fjerne, i form av graffiti eller plakater, ser vi tydelige tegn på konflikten landskapet er en del av. Vi kan derfor leve oss inn i hvilke betingelser konflikten setter for menneskene som lever der.
– Hva skiller Grahams verker fra tradisjonelle politiske dokumentarfotografier?
– Når målet er å skape opinion og forståelse for menneskers situasjon, skjer det ofte en forskyvning fra det politiske til det anekdotiske og emblematiske. Fordi fotografiet uunngåelig personifiserer og individualiserer, mens politiske, instrumentelle handlinger ikke er visuelle i seg selv. Men ved å velge en tilbaketrukket og «uren» strategi som dels er dokumentarisk og dels er konseptuell, unngår Graham elegant denne «fellen». Han lager fotografiske verk og bøker som evner å synliggjøre politiske spenninger, ideologiske føringer og overordnede strukturer i vår samtid på en subtil og interessant måte.
– For meg er fotografiets unike blanding av virkelighetsnærhet og evne til abstraksjon av virkeligheten utrolig fascinerende. Disse motsetningene benytter Graham seg til fulle av i sine arbeider.
|