Prosjektet Falstad Kunst ønsker å diskutere kunstens rolle i møte med samfunnsmessige problemstillinger, og lar i år kunstnerne Siri Austeen og Roddy Bell foreslå hver sin måte å reaktualisere krigshistorie på.
Tre sammensatte containere står plassert i et gårdsrom omgitt av murbygninger hvor maktutøvelse, straff, overgrep og tvang har vært de sentrale formene for menneskelig samhandling. I dag er Falstad omgjort til minnested og senter for menneskerettigheter. Containerne er skallet til en installasjon av Roddy Bell, som er kunstneren bak det ene av to prosjekter som utgjør Falstad Kunst 2009.
– Stedet er svært intenst og ladet. Dette var noe av det som gjorde at jeg fikk lyst til å delta i idékonkurransen med verket
The Long Silence. Jeg har forholdt meg til en konkret historisk hendelse som fant sted nettopp i dette gårdsrommet, og har nærmest følt fortidens blikk i nakken mens jeg har jobbet. Tanker om hvor estetisk vakkert man kan eller bør uttrykke det grusomme har opptatt meg, forteller Bell.
Ekko av stillheten
Hendelsen Bell har tatt utgangspunkt i er gjenfortalt av Julius Paltiel, en av de norske jødene som overlevde Auschwitz. Det var imidlertid til Strafgefangenenlager Falstad han først ble sendt. Paltiel skriver i boka Tidsvitner om den kalde høstdagen i 1942 da den jødiske kantor Josef Grabowski ble beordret til å synge tyske sanger under fangeoppstillingen på gårdsplassen. Både fanger og voktere lot seg forene i en felles kunstnerisk opplevelse, og stillheten rådet lenge etter at den siste tonen var dødd ut. Plutselig begynte en hund å ule, og nazistene våknet til, forlegne over å ha latt seg forføre. Jødene ble straffet med å måtte riste ned alle bladene fra det store treet i gården, og deretter samle dem sammen i en haug. Med munnen.
Inne i Roddy Bells containere lyser små oljelamper på gamle portrettfotografier, og projiserer dem på veggen. Bildene er hentet fra Falstads arkiver, og viser både ofre og overgripere. En stor vifte danner skjermen for en videoprojeksjon av en syngende munn. Viften roterer med varierende hastighet i samsvar med sangens intensitet, og får flammene i lampene til å blafre. Publikum hører Franz Lehars Volgalied, etterfulgt av mollstemte, vedvarende akkorder. Kunstneren har villet tolke og formidle en stemning:
– Det spesielle med Falstad Kunst er at samtidskunstnere her har fått en mulighet til å reaktualisere og diskutere fortiden. Dette er en unik anledning til å formidle viktig historie på nye måter, og kanskje også engasjere et yngre publikum, mener han.
Med samtidens øyne
Å sette fortiden i sammenheng med nåtidige problem-stillinger var et av målene prosjektgruppen for Falstad Kunst hadde da de plukket ut to av syv konkurrerende kunstprosjekter. I tillegg til de to realiserte, presenteres resten av prosjektforslagene i mappeform i utstillingsperioden.
– Siri Austeens og Roddy Bells bidrag er i sterk dialog både med hverandre og med senterets faste utstilling «Ansikt til ansikt», som tematiserer krigens fangehistorie på Falstad. Gjennom uvante fremstillinger av mer eller mindre kjente ting blir publikum utfordret til å dra paralleller til egen virkelighet, sier Ingeborg Hjorth, som er konservator på senteret og engasjert i prosjektgruppen for Falstad Kunst.
Mens Bells prosjekt er tilbakeskuende, forholder Siri Austeens prosjekt seg i hovedsak til dagens verdenssamfunn. Hun har tatt i bruk strategier som krever at publikum inntar en deltakende posisjon i verket Ears of the Field. Lytteposter og opptaksutstyr er utformet som en feltstasjon med et telt omringet av «trær». I rommet høres fuglelyder hentet fra krigsrammede områder. Publikum inviteres til å sette seg ned i feltstoler og høre opptak av samtaler med personer som på ulike måter har erfaring fra konfliktsoner, blant andre den burmesiske forfatteren Pascal Khoo Thwee, utviklingsminister Erik Solheim, en anonym norsk soldat utstasjonert i Afghanistan og gruppa Peaceband from Sierra Leone. I teltet, som fungerer som et lydisolert opptaksstudio, kan man auditivt legge igjen egne betraktninger som postes på en nettside tilknyttet prosjektet.
– Det undersøkende fokus jeg hadde i arbeidsprosessen satte på en måte kunsten litt til side. Med det mener jeg at mitt utgangspunkt har kommet i bakgrunnen for de gripende historiene jeg har blitt fortalt av mennesker med førstehåndskjennskap til en brutal og tragisk virkelighet; en virkelighet som står i nært forhold til vår egen internasjonale hverdag. De fleste kriger er ressurskriger. Denne bevisstgjørende prosessen har jeg opplevd som totalt oppslukende. Det er historiene jeg vil få frem med Ears of the field, som jeg underveis kom til å anse mer som en kanal til å videreformidle disse stemmene enn som et estetisk prosjekt, reflekterer Siri Austeen.