Hilma af Klints verker stikker seg ut i sammenhengen. De er ikke bare kunsthistoriske forløpere for høymodernistisk abstraksjon, men klart metafysisk motiverte og inspirert av teosofi og mystikk. Men når de betraktes i lys av utstillingen for øvrig, peker de ut av både sin historiske og fysiske ramme.
Nøkternt plassert, og tilsynelatende uanselig, har Tora Dalseng spent opp en streng mellom gulv og tak i det innerste rommet. Det vil si: strengen går ikke helt fra gulvflaten men fra en kvadratisk plate festet i veggen knappe to centimeter over gulvet. Dalseng går i distinkt dialog med rommet hun arbeider i: arbeidet fremfører en repetisjon av rommets øvrige linjer, kvadratet er en gjentagelse av rommets øvrige firkantformer (gulv, tak, døråpning). Dalsengs arbeid kan også beskrives som ren oppmåling av rommet, en konstatering og fremvisning av det fysiske rommet det befinner seg i. Denne kommentaren er tørr i seg selv, men fremkaller en sensibilitet for rommet på utstillingen ellers og kan godt leses som nøkkelverket på «Framåt». Fra denne vinkelen kan utstillingen beskrives som et forsøk på å minne tilskueren om realiteten av galleriets fysiske beskaffenhet.
Angela de la Cruz presiserer og videreutvikler dette temaet. Hun har i sitt kunstnerskap arbeidet med maleriet som skulpturelt element gjennom å brekke, tøye og vri det i alle tenkelige vinkler. Å bryte opp maleriet på denne måten gjør det også til et arkitektonisk element: Det er ikke lenger et arbeid med billedflaten, men en skulpturering av rom. På mange måter er derfor de la Cruz sitt verk, Torso, vist i en ideell sammenheng på «Framåt». Bak en avlang boks finnes et lerret brettet sammen og stukket inn. Her er maleriet gjemt bak et element som, i likhet med Dalsengs verk, går i distinkt dialog med rommet. Else Leirviks ribbon korresponderer også med Dalsengs verk, men i motsetning til hennes verk er Leirviks bidrag ikke en reell oppmåling av rommet, men kun en antydning om en slik mulighet. Tomma Abts’ tegninger kan betraktes fra samme vinkel, men de fremstår som uklare og overflødige i sammenhengen.
Når Hilma af Klint betraktes i lys av utstillingens øvrige refleksjoner rundt rommet ser vi, også hos henne, utover rammen og mot rommet. Og ganske riktig finnes det strukturer i gulvet som korresponderer med Klints sirkulære former; sirkler og spor som gjentar formene vi finner i hennes komposisjoner. Merkene har riktignok vært der før Klints malerier ble montert, men det er nettopp denne stedsspesifikke rom-forankringen som gjør hennes bidrag interessant. Hun overskrider både metafysikk, teosofi og sin kunsthistoriske plass slik hun presenteres på «Framåt».
Denne utstillingen fremstår som en ganske uortodoks sammensetning av verk og kunstnere: De har alle forskjellig bakgrunn og ulike prosjekter. Likevel lykkes det kuratorene å hekte verkene opp mot hverandre gjennom rommet, både som fysisk størrelse og element med egen tekstur og skulpturell kvalitet.