Et verk som opptar meg mye for tiden er Carré 1 (1971) av den polske Magdalena Abakanowicz (f.1930). Verket er 60 x 60 cm stort, en sort firkant med en vertikal revne i midten, utført i sisal; forskjellige former for grove, slitesterke plantefibre. Carré 1 er ikke et nytt bekjentskap for meg, det har hengt på veggen hjemme hos mine foreldre så lenge jeg kan huske. De fikk det i gave av Magdalena Abakanowicz på slutten av syttitallet. Hele familien var på besøk på atelieret hennes i Warszawa der vi barna fikk lov til å klatre rundt på skulpturene hennes. Plutselig kom pappa inn med denne svarte firkanten tredd nedover hodet som en slags poncho. I mange år trodde jeg at Carré 1 var en liten poncho som vi hadde hengende på veggen fordi den var så stiv og vond å ha på seg. Carré 1 tilhører en stor gruppe arbeider som Abakanowicz laget på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet og som ble oppkalt etter hennes eget navn; Abakaner – myke skulpturer. De fleste Abakanene er veldig store, abstrakte former som henger fra taket. De er ofte monokrome og utført i jordfarger som svart, brunt og rødt. Det hang en stor, brun Abakan på Henie-Onstad som vi pleide å leke med som barn; for oss var de store som rom. De blir ofte referert til som romlige objekter. Disse avrundete, antropomorfe skulpturene endret etter hvert karakter og ble mer figurative, som klesplagg eller menneske- og dyrekropper. Men for meg er disse tidlige, abstrakte arbeidene mystiske, og ulikt noe annet jeg har sett. Det grove materialet og de myke formene ser ut som noe skapt av naturen, monumentalt men også forgjengelig. For Abakanowicz var veving først og fremst en mulighet til å skape objekter helt fra begynnelsen av med ansvar for hver detalj. Hun sier selv om Abakanene: «Jeg elsket det faktum at det liknet bark eller en sprukket stein, at den kan åpne sin kropp som et pustende skjell i det varme stillehavet eller som en spirende plante åpner jorden for å vokse og blomstre.» Arbeidet fremkaller mange assosiasjoner, men for Abakanowicz selv har Abakanene f.eks. ingenting med kvinnens underliv å gjøre. For meg var Carré 1 et møte med former som ikke avslører sin herkomst eller peker på noe utenfor seg selv. Det ligger et slags alvor og en ærlighet i dette formspråket som alltid har inspirert meg. Utstillingen jeg nå viser på 0047 Oslo, «Soft Spot», tar utgangspunkt i verket Carré 1, som i den sammenhengen representerer et slags «soft spot» for meg; min barndom, men også mitt første møte med abstraksjon, materialitet og form som noe sannferdig og ærlig. Jeg ønsket å vise hennes verk sammen med verk av kunstnere fra min egen generasjon som nærmer seg kunsten med et lignende alvor: Caroline Achaintre, Boris Achour, Franziska Furter, Karl Larsson, Lars Laumann, Bella Rune og Mikkel Wettre. «Soft Spot» vises til og med 6. april.